Utskriftsvennlig
Tips en venn
RSSHistorikk
Tidligere daglig leder ved Krisesenteret i Follo, Grethe Karusbakken, forteller :
Tilblivelsen
Dagen var 8. mars 1980.
Ås Arbeiderparti hadde stand i Ås sentrum – bemannet med Bjørg og Rolf Sæther, samt undertegnede.
”Krisesenter for Follo – gi din støtte” sto det på plakaten.
Resultat kr. 1.900,- var startkapitalen.
Kanskje ikke overveldende, men alle som ”heia” på oss var beviset på at folket – og især kvinnene – var med oss.
Ås Arbeiderparti spilte ballen over til Akershus Arbeiderparti som satte ned en komitè – krisesenterkomiteen – bestående av kvinner fra alle kommunene. Carola B.Saxvik var leder.
Arbeidet fortsatte med pågangsmot og iver. Jentene jobbet, og en omfattende rapport var klar allerede tidlig i 1981. Denne konkluderte med et interkommunalt krisesenter.
Rapporten ble sendt kommunene til behandling.
Brått ble det slutt på iver og pågangsmot – mistro og motarbeidelse overtok.
Follo’s ordførere var som de fleste andre menn (på den tid):
”Dette trengs da ikke hos oss – i lille, idylliske Follo.”
Men helt sikre var de heldigvis ikke, så de nedsatte et utvalg av 3 sosialsjefer for å vurdere behovet for et krisesenter i Follo.
Da sprang bomba – ”fagfolk på topplan” mente det ikke var behov.
Det lengste de kunne tenke seg å gå, var å gi økonomisk støtte til en krisetelefon, som et forsøk i 2 år.
Snakk om å kjenne sitt eget fagfelt !!!
Hva er en telefon når man blir slått halvt i hjel.
Men nå kom reaksjonene på løpende bånd.
De ansatte på sosialkontorene, andre sosialsjefer og folk som visste bedre sang ut.
De ga oss sin støtte – en meget verdifull sådan på dette tidspunkt.
Kampen fortsatte – og KOMMUNESTYRENE sa JA !
(For meg lød det som et jubelbrus.)
Ny komitè så dagens lys. Alle kommunene oppnevnte representanter for å vurdere, og fremme forslag til organisering og driftsform.
En kommune ville basere driften på veldedighet – alle de andre ville ha fast ansatt
personale.
Det ble enighet om en prøveperiode på 2 år med en blanding av fast ansatte og frivillige, ubetalte medarbeidere.
Den 1.juli 1983 ble senteret åpnet.
Undertegnede ble av kommunene valgt til styrets leder. Grethe Løvmo var den første daglige leder. Det viste seg snart at krisesenteret hadde livets rett – det var kommet for å bli.
Evalueringen viste også at alle kommunene nå ville ha ordnede former. Vi ble det første krisesenteret i landet som var rent interkommunalt.
Bravo – våre kommune tok ansvar.
Krisesenteret har utviklet seg hele veien.
Åpenhet – samarbeid – tilpasningsevne og handlekraft er viktig for oss.
Krisesenteret i Follo er det første krisesenteret i landet som har samordnet krise- og incestproblematikken. Vi har eget incestsenter.
Som en av intiativtagerne, den første styreleder og tidligere daglig leder har jeg fulgt senteret hele veien. Jeg drister meg til følgende påstand:
Det er minst like vanskelig å kjempe – være i krig med – sine ”kjæreste” hjemme, som å kjempe mot fiender utenfra. Vi vet at vi har vært redningen for mange kvinner i snart 25 år.
Grethe Karusbakken