Til kvinnen

Denne teksten forteller hvordan samarbeidet mellom en bruker og en ansatt ved Krisesenteret kan være.

Til kvinnen

Jeg ser at du sliter. Vanskelig å holde maska nå. La den falle, her er det trygt å være seg selv.

Jeg ser at du gråter. Uten en lyd. Skuldrene rister i sorg over alt som skulle ha vært, men ikke ble.

Slipp det løs, det har aldri vært farlig å gråte.

Jeg ser at du tviler. På egen verdi og evnen til å komme videre. Så lenge siden du har tatt en egen avgjørelse. Så mange nederlag i bagasjen. Orker ikke ett til.

Jeg ser at du nøler og stanser. Har lyst til å gi opp og sette deg rett ned. Som et barn som lærer å gå. Redd for å gå på trynet igjen.

Støtt deg på meg den første biten. Den er ganske bratt og det er godt å være to et lite stykke før du tar noen prøvende skritt alene.

Jeg ser at du vingler. Som en liten unge på sykkel alene – uten støttehjul.

Ikke vær redd, jeg holder fast i bagasjebrettet – ihvertfall så lenge veien er så ujevn og svingete.

Når veien flater ut slipper jeg taket og du merker det ikke en gang- for du har funnet igjen balansen og ser hvor veien går videre.

Stedene du passerer er fremmede og ukjente, men du vet hvem du er nå - og da går det fint å reise alene.

Ansatt, Krisesenteret i Follo

2007-06-18