UT AV SKALLET.

Fortvilelsen var absolutt. Jeg var som en snile innestengt i det lille huset mitt, sånn fast, kom ingen steder selv om jeg fryktelig gjerne ville. Jeg kjente huset på ryggen som en tung bør jeg ikke fikk løsne. Fanget var kroppen min og den føltes like slimete og ekkel som en sniles. Like sakte gikk jeg også. Ingenting gikk fort lenger. Jeg var så redd. Slimet fra sniler setter spor, vi kan lett sjekke hvor de har vært til enhver tid. Noen ganger har jeg lurt på om jeg har slikt slim etter meg som jeg ikke ser. Noe like ekkelt som får mannen min til å se stygt på alt jeg foretar meg eller har lyst til, jeg er sikkert like fæl som en snile også siden alt jeg står for er galt, klærne jeg velger, musikken jeg spiller, filmene jeg syns er bra, maten jeg lager, grensene jeg setter for ungene, ja til og med en føflekk mellom brystene ville han at jeg skulle fjerne, den passet ikke inn? Følehorn har også sniler, det er deres antenne mot den ytre verden, med dem sanser de alt som foregår rundt dem. Slike følehorn føler jeg at jeg har også, bare at de er supre, tar inn dobbelt så mye. Følehornene er blitt eksperter på mannen min, enhver liten vibrasjon som kommer fra ham, tar de opp med en tv antennes styrke. Hver gang han kommer hjem, skal til å heve stemmen, eller han vil noe jeg skal gjøre uten å si det, da er følehornene på topp. Livet mitt er ikke meg selv lenger, det er mannen min. Bare han ikke blir sint denne gangen, eller sier stygge ting, jeg har ikke nok styrke til å høre mer negativt, jeg er blitt så bitteliten. Kan han ikke smile bare i dag om jeg lager den middagen han liker, eller jeg straffer sønnen min slik han sier, selv om jeg ikke vil. Utsletter jeg meg selv, da er han rolig og fornøyd. Tenker jeg på meg selv en sjelden gang er jeg verdens mest egoistiske. Besøker jeg min søster uten hans godkjenning, drar på kino eller jentetur for å nevne noe, vet jeg det blir bråk. Da kommer ordene hans som jeg frykter, det føles som han skjærer innvollene mine ut fra innsiden av kroppen så vondt gjør det. Det morsomme jeg har opplevd, minnene jeg egentlig vil dele med ham er borte i tårer og skyldfølelse. Jeg greier ikke glede meg over noe lenger. Inne i mitt snilehus kommer han ikke inn. Tankene mine er bare mine, tror jeg, eller er de det? Til og med der sniker hans formaninger seg, presser seg plass. Det lille som er igjen av meg holder på å smuldre bort, jeg har blitt en INGEN. Utvendig skinner glansen, der er jeg noen. Hun med utrolig hyggelige kjekke mannen, de tre dyre bilene, det store huset og hytta på fjellet. Ungene har den perfekte ste pappa som stiller opp på foreldremøter og avslutninger. Ja hun må være lykkelig tenker folk. Mannen min sier jeg er det beste som har hendt ham til andre, men ikke til meg alene. Noen ganger når jeg forteller til andre om det vi har og at min mann gjør meg lykkelig greier jeg å lure meg selv til å tro at jeg er heldig. Fortell meg hvordan jeg ellers skal overleve. Utenpå er jeg i alle fall bra nok, det er vel ingen som legger merke til at jeg nesten ikke smiler lenger ?

Jo det var visst noen som så det likevel. Tre år var gått. Jeg hadde pleiet min fasade bra. Men ikke for henne, triste øyne, og store slitne ringer under dem skinte gjennom all sminken jeg hadde lagt på. Kollegaen min spurte de magiske ordene; Har du det bra, du ser så trist ut og er ikke deg selv mer. Hva er det som skjer med deg? Da raste alt ut. Ballongen sprakk. Denne personen jeg snakket til satte meg ned på en stol og lyttet, og ga meg omsorg. Etter hvert som den ene episoden etter den andre ble fortalt, ble jeg vitne til en kollega som ikke bare så lei seg ut men også helt forferdet uttrykte til meg "Kjære deg, denne mannen er syk, ingen skal behandle noen slik". Da knakk jeg sammen. Lettelsen var enorm, jeg hadde fortalt noen......

Hun ga meg en lapp med et nummer på, det var til krisesenteret i Follo. Jeg knuget den i hånden, la den i veska. Det ble håpet mitt. De hjalp visst damer som meg der, noen å snakke med, et trygt sted for meg og barna å være.  Den dagen følte jeg meg verdt noe igjen, og kollegaen min hadde slett ikke fordømt meg for det jeg fortalte. Jeg var ikke verdens verste person likevel. Så til deg der ute som lurer på om du skal fortelle om ditt innerste til noen, altså sprekke ballongen, gjør det ! Bær ikke på alt alene !

Hilsen bruker av krisesenteret i Follo..